x

tror jeg skal bruke denne bloggen likevel, sånn innimellom!

innså noe jeg burde ha forstått for lenge siden, og det eneste jeg kan tenke om det er banneord og ondskap over at noe som egentlig burde være fint blir så jævlig forvridd grunnet omstendighetene og personen. dritttttt.

forøvrig sliter jeg med de samme tingene som før. bare sintere enn før. problemer med oppgaveskrivning og legeskrekk av en annen verden. men det går nok over. igjen. samme gamle greia – typisk februar/mars.

2012

det ble ingen endringer. jeg gadd ikke. det er for mye annet som skjer rundt meg for tida.

men jeg er ikke trist, og det er fint.

men apropos endringer – 2012 skal bli endringenes år (i tråd med Maya-kalenderen?) om jeg virkelig klarer å holde på nyttårsforsettene mine. de er ikke skrevet ned, så de er uoffesielle, og blir forhåpentligvis mer innarbeidede slik.

uansett, jeg tror ikke jeg kommer til å skrive så mye mer på denne bloggen.

jeg føler den er blitt for farget i følelseskaoset mitt. det var jo egentlig bloggens utgangspunkt, så det er ikke så rart i grunnen. men jeg har mye annet å skrive om, å fortelle, mene og formulere – og jeg føler at mye av dette ikke passer inn her. danner nok en annen blogg snart om jeg føler for det.

uansett får dere ha en flott start på året. må det blir fylt med gylne øyeblikk og glede.

kanskje vi blogges?

klokka er nesten kvart over to.

1. jeg vurderer å slette bloggen. den er bare pessimistisk og fører ingen steder. jeg burde heller lage noe mer konstruktivt og skapende. noe som ikke bare består av syting.

2. semestertet går mot slutten, noe som fører til stress. det gir meg driv eller depp. heldigvis driv nå til dags. triste tanker er fremdeles i bakhodet, men de er veldig overskygget av alt annet jeg bare må gjøre først. jeg er veldig glad hjernen min forstår at jeg ikke har tid til tristhet, slik at jeg kan sitte oppe om natta å skrive. slik at jeg kan skrive og lese intenst i åtte timer i strekk. det er veldig fint. tankene setter seg på plass eller dukker opp av seg selv. yey. man trenger ikke slite for å grave frem setninger å sette ned på papiret, de blir faktisk ganske flott formulert og jeg har A-ambisjoner altså.

3. dette innlegget er meningsløst og jeg er rastløs og bør legge meg slik at jeg kommer meg tidlig opp! god idè.

årsak

altså, jeg har det ganske dårlig for tiden.

men jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor. jeg finner ingen årsak, ingen grunn. jeg aner virkelig ikke hvorfor det er sånn.

ingen nære har dødd, jeg har ingen problemer med studier, ingen egentlige problemer å sette fingeren på overhode, – så hvorfor føler jeg meg da så uendelig trist?

det er sikkelig teit altså.

tidvis skulle jeg også ønske jeg hadde noen ordentlig diagnose, eller noe navn på dette. jeg kan bare kalle det et “problem” eller “rot i hodet” – jeg har jo virkelig ingen anelse om hvorfor hjernen bestemmer seg for å dreie seg nedover i pessimistiske spiraler som stjeler all livskvalitet og livslyst. æææsssjjjj. jeg får vel bare holde ut til dette går over.

jeg har lite å fortelle.

nå har det vært stille her en stund. det er i hovedsak, som tittelen her antyder – at jeg ikke har så mye å skrive om. det er i grunnen et godt tegn, og jeg tror det kommer til å forbli slik.
nå er det ikke sånn at ting er strålende og bra, men jeg har lært meg å skifte litt fokus på ting. jeg er blitt mye flinkere til å tenke på andre ting, på mer positive ting, og til å løfte meg selv opp når der trengs. å prøve å ignorere og isolere vekk egne tanker og følelser er kanskje ikke det sunneste i verden, men det funker ålreit for meg. folk kan si hva de vil om at “ting må ut for å bli bedre” – jeg har hørt det mange ganger før, men jeg må virkelig si meg uenig. å snakke om negative følelser blir ofte for meg en bekreftelse av hvor ubehagelige slike følelser er – de vokser nærmest. jeg tjener nesten mer på å tenke på noe annet, gjøre noe annet – lese et blad, se en film – sånt noe.

selv-observasjoner

jeg har ikke skrevet så mye her den siste tiden. det kan man egentlig se på som et godt tegn. men jeg har fått bekreftet ca. to ting som jeg kanskje bør dandere livet mitt rundt:

1) alt av følelser og nerver reagerer veldig på eksamensstress, og antakelig all annen stress. jeg blir skjerpet, sover mindre, angstfylt, mer effektiv og litt på høygir. litt stress gir gode resultater, mye stress gir angstanfall. unngå dermed stress i store porsjoner. små kan være nyttig, men helst ikke. planleggning er bra. jeg liker av natur å være godt forberedt. samtidig, impulser kan fungere. men tenk dem gjennom to ganger.

2) jeg reagerer veldig negativ på brutt rutine. når rutinen blir: tidlig opp -> lesning -> skrivning – > skoleskoleskole -> legge seg sent – > tidlig opp -> lesning – > repeat, og denne brytes (hvilken den må gjøres, da den er et avvik fra vanlig rutine, dog var det blitt en rutine og fortsatte som det i en måned pluss) så blir man raskt veldig utslitt og sover i evigheter. og dermed også pessimistisk og treig. jeg holder meg mer følelsesmessig balansert gjennom jevnlig kost, jevn døgnrytme osv. jeg har blant annet et tvprogram som drar meg opp hver morgen. det er ikke spesielt givende – men jeg vet jeg skal opp til det. og står dermed opp. det er en god utvikling – da blir jeg ikke liggende i rare drømmer og tanker og bekymringer.

dette er ikke så interessant, og veldig blabla og opplagt – men jeg tror jeg må skrive det ned. jeg bekrefter det for meg selv og gir ord til noe jeg føler er viktig å ta i betraktning når det kommer til livsstil. jeg tror også at jeg skriver dette nå fordi jeg, i dette øyeblikk, bryter dette. jeg burde ha vært til sengs nå, selvskada for ikke så lenge siden og er blitt unormalt kontrollfreak når det kommer til matinntak og dermed gått ned noen kilo. dette tror jeg er tegn på at jeg bør passe litt på.

og nei, jeg har ikke søkt hjelp enda. (overraskende? nei, tenkte ikke det.) frem til dette tidspunktet har jeg, på tross av enkelte dårlige dager og angst, hatt det greit. altså, ikke “sykt”. og jeg ser ikke på hjelp lengre som noen nødvendighet. jeg er spåpass sta, egenrådig og i den forståelse av at jeg ikke vil ha hjelp nok – så jeg utsetter det på ubestemt tid. prøver heller å regulere hverdagen litt, i håp om å dermed også regulere meg selv. har funket litt foreløpig, og for å effektivisere dette legger jeg meg nå. god natt!

om skole og jobb og friskhet. i en grøt. mest for opprydning.

jeg prøver å skrive ting til skolen. det går veldig dårlig. jeg prøver og prøver og prøver. men oppmerksomheten min finner det mye mer fornuftig å feste seg alle andre steder. og det er plagsomt. for jeg må fokusere. studiearbeid er det eneste jeg egentlig er flink til – skolen har alltid vært mitt domene – og når oppmerksomheten startet å svikte på denne arenaen også blir jeg bare oppgitt. det er mer en plikt enn gøy. og slik skal det ikke være. det pleide å være gøy.

det er nå slik at jeg har hatt noen fine dager. men, og her ligger et stort men, tidvis dukker noen ekle, slimete, krypete og grøssende følelser opp. jeg har både selvskadet, drukket for mye og gjort annet dumt. og jeg sover altfor lenge. og blir trøtt tidlig. men jeg har fremdeles energi. jeg jobber, jeg leser, jeg prøver. jeg har store fokuseringsproblemer – jeg er ekstremt rastløs. jeg har det ikke flott, men jeg holder ut. jeg forstår virkelig ikke følelsene mine for tiden, og det skremmer meg. jeg klarer som regel å skille mellom glede, depresjon og normalitet. nå er alt blandet sammen i en uggen miks. jeg aner ikke hva jeg skal kalle dette, men det er forunderlig og rart. og ødeleggende for normalfunksjonen. litt i alle fall. i alle fall for livskvaliteten. jeg vet i alle fall at dette er ubehagelig.

så hvorfor skriver jeg dette? trolig for å rydde opp litt for meg selv.

jeg husker da jeg gikk til psykologen sist, og fikk beskjed om at det var ingenting hun kunne gjøre for meg. nei, trolig slet jeg heller ikke med noe. jeg var nok bare en forvirret tenåring, og det var vanlig å ha slitsomme perioder. det går over. og hvordan kunne jeg være syk når jeg kom meg på skolen? når jeg klarte å få 6ere og 5ere i de fleste fag? det var jo et sunnhetstegn! lite visste hun at jeg var fullstendig ute av fokus, nærmest ikke klarte å snakke med andre mennesker og det eneste jeg faktisk maktet var å pugge, pugge, pugge årstall og pugge definisjoner for å ha et grep om verden. selvskading og selvmordstanker dukket jevnlig opp og jeg var overmannet av en intens håpløshetsfølelse. jeg, personlig, mener at jeg hadde mer enn “lette syptomer på depresjon” – men meg om det.

det er veldig godt mulig jeg var en forvirret tenåring. det er også veldig mulig at jeg er bedre enn mange andre. men at jeg fungerer greit nok på skolen gjør meg ikke automatisk frisk i hodet! det betyr ikke at jeg ikke føler meg elendig.

jeg synes uansett at det er interessant at man automatisk er frisk så lenge man klarer å smile og jobbe.  da betyr liksom ikke knugende tanker og følelser noe. man kan kutte opp armer og bein, gråte seg i søvn, ikke ha noe sosialt liv, leve i en døs, men fremdeles være frisk. så lenge man ikke sørger for at samfunnet taper penger på deg, er du frisk. okei, dette er kanskje litt satt på spissen, men det var virkelig det jeg følte da. og delvis føler nå. og det er en av hovedgrunnene til at jeg ikke ønsker å søke hjelp  – i frykt for å bli avvist.  jeg tror det gjør meg litt sint.